Rovdefjorden på Sunnmøre, 1555
Solen er i ferd med å gå ned, kun en gyllen dis henger igjen lengst vest ute i havet. Skipet holder god fart, for vi har hatt gunstig medvind hele dagen, men jeg aner at det er regn i luften. «Tror det blåser opp,» hører jeg kapteinen si til et par av sjømennene. «Vær klare til å legge kursen mot land hvis vinden øker.»
En storm er på vei – jeg merker det i luften. Jeg trekker kappen tettere rundt meg og fortsetter å speide utover horisonten. Å stå slik, med storhavet foran meg, bringer minner tilbake. Min ungdom ble tilbrakt med å farte frem og tilbake i landet, som regel i følge med mor og mine svogere, i det evige spillet om makt og rikdom, allianser og gods. Jeg var bare en ungjente da, en brikke i min mors og svogeres spill om makt og rikdom, men ikke en viljeløs nikkedukke. Og nå er jeg en spiller selv …
Men trass i årene som har gått, og alt jeg har utrettet, har jeg aldri glemt ham. Min ene, store kjærlighet, og samtidig min store ulykke. Men jeg kan likevel ikke angre – jeg hadde gjort det samme om igjen om jeg hadde hatt sjansen.
Jeg er Lucie Nielsdatter Gyldenløve, og dette er min historie.