tonje sommerli

Hvorfor er 1500-tallet så kjipt fremstilt i historiebøkene?

Hva er det egentlig med historieundervisningen i norsk skole? Fra grunnskolen og opp til universitetsnivå følger historieundervisningen en “oppskrift” på hvordan Norge har utviklet seg som nasjon: Vikingtida var vår storhetstid, hvor vi slåss og plyndret oss gjennom Europa og alle fryktet oss. (Ikke fordi vi var så veldig mye mer voldelige enn alle de europeiske småkongene, men fordi vi var hedninger, ergo usiviliserte!) Da middelalderen kom, ble vi riktignok ble et kristent land, men stort sett fortsatte vi i samme blodige spor: Harald Hardråde og Magnus Berrføtt dro i viking og døde tappert på slagmarken, Sigurd Jorsalfare dro på korstog og slaktet sarasenere, og etter hans død slåss ørten forskjellige kongsemner om makta i en blodig borgerkrig.

I senmiddelalderen kom svartedauden, og deretter gikk det bare nedover. Over halvparten av Norges befolkning strøk med, vi ble en del av Kalmarunionen , så kom reformasjonen og vi havnet etter hvert innunder dansk styre. Den såkalte “400-årsnatten”, som varte frem til unionsoppløsningen i 1814, var bare mørk, kjip og kjedelig, ifølge historiebøkene. Eller var den egentlig det?

Historie som nasjonsbygging

For å få svar på spørsmålet må vi se på utviklingen av historiefaget her i landet. Det kan dateres tilbake til tidlig 1800-tall, med historikerne Peter Andreas Munch og Rudolf Keyser som foregangsfigurer innen Den norske historiske skole. Historiefaget var sterkt preget av nasjonsbyggingen etter unionsoppløsningen, og det var viktig, akkurat som innen vitenskap, kunst og litteratur ellers, å finne frem til det ekte særnorske. Da ble det mye fokus på å løfte frem vikingtiden og høymiddelalderen, våre glansperioder der vi ikke var underlagt svensker eller dansker. Og glorifiseringen henger igjen i den jevne nordmanns syn på egen historie den dag i dag; vikingene og de stolte middelalderkongene preger populærkulturen vår, både i TV-serier, filmer og dataspill. Tiden mellom svartedauden og reformasjonen er et heller obskurt kapittel for de fleste av oss.

Virkelighetens Game of Thrones

Jeg må ærlig innrømme at jeg var selv farget av synet på Norgeshistorien som jeg var blitt innprentet med hele skolegangen, fra grunnskole til universitet. Vikingtiden og middelalderen var blodig og spennende, mens 1500- og 1600-tallet kun inneholdt unionstid, stormannsgale danskekonger og litt heksebrenning. Da jeg begynte å gjøre et dypdykk i tidlig 1500-tall, tiårene før reformasjonen, fikk jeg derimot en overraskelse: I alle de tre skandinaviske landene kjemper ulike pretendenter om tronen, mens mektige adelsfamilier rivaliserer om mest mulig makt, rikdom innflytelse, og de er ikke redde for å gå over lik for å nå sine mål. Ekteskap former viktige allianser, men i kulissene blomster lidenskap, sex og forbuden kjærlighet. Høres ikke dette ut som en av våre mest populære TV-serier? Jepp, tidlig 1500-tall er ikke noen kjip nedgangstid, her snakker vi virkelighetens Game of Thrones, minus dragene! Ikke minst ble jeg imponert over hvor mange tøffe, mektige og innflytelsesrike adelsdamer som levde på denne tiden. Selv om det var mennene som hadde den formelle politiske makten, satt ikke damene på noen måte med hendene i fanget mens de lot mannfolka ha styringen – de var på alle måter med på å påvirke hendelsene i sin samtid, både direkte og indirekte. Med boken min håper jeg på å kunne nyansere bildet at 1500-tallet, slik at vi en gang for alle kan kvitte oss med fordommen om den såkalte “nedgangstiden” i norsk historie.